Inkis søstre og bulletreff

Her er Isi og Ina, Pinkis kullsøstre. Ina og Piniki er nokså like, ikke bare i fargene, men også i måten å te seg på og lik ellers generelt, ja de er så like at når jeg var hos Katrien ( oppdretteren) for å hente Pinki så stoppet hun på vei til flyplassen for å sjekke at jeg hadde tatt med rett hund for å være sikker:-)

I dag har vi vært på bulletreff på Ekeberg. Jeg tok med meg Vikien og Pinki og reiste sammen med Anne Berit og hennes to bøller:-) Har desverre ingen bilder. Selv om synet av Pinki der hun løp med wippetene hadde vært verdt et fotoglimt:-)

Det var et koselig treff med utrolig mange bøller på et sted. Pinki hadde ingen interesse for de andre franske, hun har jo slike hjemme, men det var kjempe moro å leke med alle de andre hundene som var der.

Tur til Rondane i ferien vår.

Da er vi hjemme fra vår lille fjelltur i Rondane. Desverre kunne ikke vår lille Viki være med, så hun fikk være på besøk hos Glenn og Anne Berit i de dagene vi var borte. Men siden vi da fikk en hånd ledig så tok vi med oss Frans i stedet.

Cecilie måtte selvsagt plumpe ut i vannet og måtte tørke skoene og sokkene ved bålet...


Pinki ble trett av all vandringen og sov når anledningen bød seg.

Her er ved vannet vi slo opp teltet vårt, vi var utrolig heldige med været og storkoste oss.

Morten fikk fisket litt, men er overbevist nå som alle andre ganger at det ikke er fisk i dette vannet heller:-)

Høsten er en utrolig fin tid, fargene er flotte og temperaturene er supre. Til og med vår lille Didirk som ikke alltid klarer å henge med, klarte denne turen helt fint.

Frans var en enkel hund å ha med seg på tur, han oppførte seg helt eksemplarisk, men han er ivrig å vise tunga på bildene:-)

Fjellet var utrolig vakkert, og det er jaggu ikke lett å plukke ut hvilke bilder man skal ta vare på etter 800 alternativer.

Flotte buller på utsiden av en ruin. her har e satt seg helt av seg selv sån at vi kunne ta bilde av dem:-).... not....

Didrik og Julie, våre to første fødte.

Fint blad:-)

Morten nyter utsikten i den mektige fjellheimen.

Bjørnhollia.

Frans.

Et tre som kjemper mot blesten.

Til og med Frans måtte til slutt kapitulere:-)

Pinki sover bak årets siste blåbær.

Min kjekke mann bærer preg av å ha vandret i motvaind gitt.

Pinki og Frans.

Frans rister seg.

Fin stein. Ser ut som et verdens kart e.l.

Frans var ivrig til å begynne med, han løp opp og ned bakkene, men etter dag to skjønte han også at det lønte seg å holde et jevnt tempo og å slappe av i pausene.

Og hvilken jobb turistforeningen har gjort med å lage stier og merke dem.

Julie er klar for dagens økt:-)

Frans i skyggen av ei busk:-)

Vi hadde en fantastisk tur, en slitsom tur, men kjempekos. Vi har vært veldig heldig med været i våre to uker med ferie. Har virkelig kosa oss. Har noen bilder fra Stavangerturen vår også, men har desverre ikke enda hatt mulighet til å gå igjennom alle de. Og blir nok litt ivrig med å legge ut bilder:-)

Ødelagt klo, agilitystevne og spor.

Har hatt litt problemer med at det er vanskelig å kommenter i bloggen min,m en det skal nå være fikset og tror nå at de som ønsker kan gjøre det:-)


Huff og huff. Nå har Vikien min vært ute å skadet kloa si, hun har veldig vondt.

Og familien Hansen som skal på tur i kveld å reise opp til Rondane å gå i fjellet, og så får ikke den som elsker mest av alle å vært ute i marka være med. Men heldigvis har vi gode venner som tar godt vare på henne og passer på at bandasjene sitter der de skal. Men vi må alikevel utsette turen til i morgen, vil jo gjerne se til pia mi utover dagen at hun kommer seg og at formen er stigende etter narkosen.

Her ligger Viki etter vetrinærbesøket, hun er litt sliten etter narkosen. Men hun er flink til ikke å røre bandasjen eller røre så mye på seg selv.

Har prøvd å ta bilde av kloa hennes, men hadde kun mobilen å ta bilde med og i tillegg hadde ikke vetrinærkontoret tilrettelagt fotolys:-) Men man sr klart at den ene tåa er mer rød enn de andre.

Her er lille Vikien min lagt i narkose, og vetrinæren måtte klippe kloa langt inn for å få drenert vekk infeksjonsvæsken. Kloa var sprukket på langs, og hadde jo dermed fått åpning innover og blitt infisert. Men vi var heldig... kloa var ikke løs. Og dermed så slapp vi å fjerne alt, og nå håper vi jo at dette skal heales. Viki har fått både smertestillende og antibiotika.

Man er jo så glad i disse små skapningene, og jeg lider virkelig sammen med dem når de har vondt. Men de er jo så tapre, og glade når de får litt ekstra oppmerksomhet.

Fant gamle bilder inne på mobilen min: Pinki den tiden vi enda kalte henne lille Satan, men heldigvis kan vi med glede kalle henne Pinki i dag... pjuh.... Pinki har mye energi og klarer ikke alltid å samle energien til å gjøre bare snille ting:-)

Lille Alfred, Julies lille guttebebi, han er en spesiell liten kar, og det har han vært siden dag 1:-)

Mor og barn bundet fast i et tre i skogen, de tror at vi driver med aktiv dyremisshandling.

Søndag, møttes jeg, Guro og Anne Berit i skogen til Anne Berit for å gå spor. Det dryppet litt, men det var koselig lell. Tenl å være så heldig som Anne Berit å ha en helt egen skog:-)

Anne Berit koser seg ved bålet, et skikkelig bra bål, som vi fikk fyr på på første forsøk.

Guro sitter bålvakt og passer på det klassiske rotbålet til damene:-)

Charlie og Nemo.

I helga passet jeg lille Alfred, og om jeg skal si det selv så var det en førnøyelse, han er et lite sjarmtroll.

Ingen skal få si at han ikke har åpne nesebor da:-) Tihi, stoooor nese:-)

Rosa gutt, men en søt rosa gutt da:-)

Dette er vel det som heter å ha øra på stilk?

Lørdag var jeg med på agilitystevnet i Askim, det vil si.... jeg deltok ikke, er litt redd for å starte for tidlig i konkuranse. Og det var klart at mange hadde nok startet litt tidlig. Men det var kjempe lærerikt å være med. I tillegg så var det moro å se litt uvanlige raser gå agility. Det var ingen franske buller, men det var kinesiske nakenhunder, basenjis, solk terriere og masse cairn terriere etc.

Men jeg på jo si at jeg undres over hvor mange som brukte sine "utestemmer" på banen når de kommuniserte med hundene. Et av de mest brukte ordene tror jeg nok var "neeeeeeeiiiiii". Dette ordet gjentok de hver gang hunden var på vei på feil hinder eller ikke skjønte hva den skulle, eller hvis hunden rett og slett løp akkurat dit føreren ledet den. Men dit føreren ledet den var ikke dit føreren ønsket hunden skulle gå. Det var nok endel stakkars hunder som kunne bli forvirret av mindre.

Men ble mektig imponert over ei ung jente som ledet hunden sin med den største selvsikkerhet og ro. Hun gikk hele banen uten å skrike til hunden. Hun førte hunden rundt på banen som en drøm, bare på føring. Brukte kroppen sin aktiv. og slikt står det respekt av. Hun roste også hunden når den gjorde noe bra, og hunden var kjempe lykkelig.

Håper vi en gang kommer oss til konkuranseklassen:-)