Ødelagt klo, agilitystevne og spor.

Har hatt litt problemer med at det er vanskelig å kommenter i bloggen min,m en det skal nå være fikset og tror nå at de som ønsker kan gjøre det:-)


Huff og huff. Nå har Vikien min vært ute å skadet kloa si, hun har veldig vondt.

Og familien Hansen som skal på tur i kveld å reise opp til Rondane å gå i fjellet, og så får ikke den som elsker mest av alle å vært ute i marka være med. Men heldigvis har vi gode venner som tar godt vare på henne og passer på at bandasjene sitter der de skal. Men vi må alikevel utsette turen til i morgen, vil jo gjerne se til pia mi utover dagen at hun kommer seg og at formen er stigende etter narkosen.

Her ligger Viki etter vetrinærbesøket, hun er litt sliten etter narkosen. Men hun er flink til ikke å røre bandasjen eller røre så mye på seg selv.

Har prøvd å ta bilde av kloa hennes, men hadde kun mobilen å ta bilde med og i tillegg hadde ikke vetrinærkontoret tilrettelagt fotolys:-) Men man sr klart at den ene tåa er mer rød enn de andre.

Her er lille Vikien min lagt i narkose, og vetrinæren måtte klippe kloa langt inn for å få drenert vekk infeksjonsvæsken. Kloa var sprukket på langs, og hadde jo dermed fått åpning innover og blitt infisert. Men vi var heldig... kloa var ikke løs. Og dermed så slapp vi å fjerne alt, og nå håper vi jo at dette skal heales. Viki har fått både smertestillende og antibiotika.

Man er jo så glad i disse små skapningene, og jeg lider virkelig sammen med dem når de har vondt. Men de er jo så tapre, og glade når de får litt ekstra oppmerksomhet.

Fant gamle bilder inne på mobilen min: Pinki den tiden vi enda kalte henne lille Satan, men heldigvis kan vi med glede kalle henne Pinki i dag... pjuh.... Pinki har mye energi og klarer ikke alltid å samle energien til å gjøre bare snille ting:-)

Lille Alfred, Julies lille guttebebi, han er en spesiell liten kar, og det har han vært siden dag 1:-)

Mor og barn bundet fast i et tre i skogen, de tror at vi driver med aktiv dyremisshandling.

Søndag, møttes jeg, Guro og Anne Berit i skogen til Anne Berit for å gå spor. Det dryppet litt, men det var koselig lell. Tenl å være så heldig som Anne Berit å ha en helt egen skog:-)

Anne Berit koser seg ved bålet, et skikkelig bra bål, som vi fikk fyr på på første forsøk.

Guro sitter bålvakt og passer på det klassiske rotbålet til damene:-)

Charlie og Nemo.

I helga passet jeg lille Alfred, og om jeg skal si det selv så var det en førnøyelse, han er et lite sjarmtroll.

Ingen skal få si at han ikke har åpne nesebor da:-) Tihi, stoooor nese:-)

Rosa gutt, men en søt rosa gutt da:-)

Dette er vel det som heter å ha øra på stilk?

Lørdag var jeg med på agilitystevnet i Askim, det vil si.... jeg deltok ikke, er litt redd for å starte for tidlig i konkuranse. Og det var klart at mange hadde nok startet litt tidlig. Men det var kjempe lærerikt å være med. I tillegg så var det moro å se litt uvanlige raser gå agility. Det var ingen franske buller, men det var kinesiske nakenhunder, basenjis, solk terriere og masse cairn terriere etc.

Men jeg på jo si at jeg undres over hvor mange som brukte sine "utestemmer" på banen når de kommuniserte med hundene. Et av de mest brukte ordene tror jeg nok var "neeeeeeeiiiiii". Dette ordet gjentok de hver gang hunden var på vei på feil hinder eller ikke skjønte hva den skulle, eller hvis hunden rett og slett løp akkurat dit føreren ledet den. Men dit føreren ledet den var ikke dit føreren ønsket hunden skulle gå. Det var nok endel stakkars hunder som kunne bli forvirret av mindre.

Men ble mektig imponert over ei ung jente som ledet hunden sin med den største selvsikkerhet og ro. Hun gikk hele banen uten å skrike til hunden. Hun førte hunden rundt på banen som en drøm, bare på føring. Brukte kroppen sin aktiv. og slikt står det respekt av. Hun roste også hunden når den gjorde noe bra, og hunden var kjempe lykkelig.

Håper vi en gang kommer oss til konkuranseklassen:-)